-Dennis Emmanuel Brown (1957-1999)-

Dette er en artikkel jeg skrev høsten 1999, da jeg kom hjem fra Jamaica etter seks ukers opphold der. Den er basert på det som kom fram i de utrolige mengdene med avisartikler som ble skrevet i jamaicanske aviser i ukene etter at Dennis Brown døde.

Hva utgjør en nasjonalhelt?

Dette spørsmålet har folk på Jamaica stilt seg i den seinere tid, etter at selveste reggaens kronprins, Dennis Brown, vandret hen til Zion (rastafarianernes paradis) i sommer.

Problemer med helsa og narkotika

Det er ikke få reggaeartister Jamaica her mistet den seinere tid. Noen til sykdom, andre til den påtrengende volden i Kingston og omegn. Men beskjeden folk ble møtt med torsdag morgen 1. juli i år, overgikk de fleste tidligere; Dennis Brown, mannen med fløyelsstemmen, sovnet inn kokka 6.00 ved University Hospital of West Indies. Den offisielle grunnen var lungebetennelse, men det spekuleres også i at en overdose kan ha vært årsaken. Mannen hadde i hvert fall både helseproblemer og problemer med narkotika, spesielt crack og kokain, i sine siste leveår. I forkant av tragedien var han og flere andre reggaeartister, blant andre Max Romeo og Gregory Isaacs i Brasil, hvor de ble svært dårlig behandlet av tvilsomme konsertarrangører. Resultatet var blant annet at Dennis og flere andre ble angrepet av et farlig influensavirus. Maxine Murray sier til X-News, (Jamaicas tabloidavis,) 14. juli at dette var med på å forårsake hans alt for tidlige død. 

Så snart nyheten ble kjent, strømmet tusenvis av vonbrotne fans til sykehuset for å få vite om det virkelig var sant. Sikkerhetsvaktene hadde et svare strev med å holde orden på mengdene, og slapp bare inn to av gangen. En rekke fans, venner, elskerinner og "babymothers" (som de blir kalt de mange kvinnene han har fått til sammen tolv barn med,) inntok barndomshjemmet hans hvor de sørget og utvekslet historier om sin kjære venn og sengekamerat. Dennis var en storsjarmør og kvinnebedårer gjennom hele sitt voksne liv, som visstnok skulle få Valentin til å virke vissen i forhold.

Toppolitikerne i kø

Mediebildet på Jamaica ble naturlig nok svært preget av Dennis Browns bortgang i de følgende ukene. Radiokanalen Irie FM spilte musikken hans dagen lang, (i likhet med radiokanaler i flere andre land,) og samtlige av Jamaicas aviser skrev spalte opp og spalte ned om mannens liv og virke. (Merkelig nok ble hans narkotikaproblemer nærmest fortiet.) Topp musikere og toppolitikere, blant andre statsminister P.J. Patterson og opposisjonsleder Edward Seaga, sto i kø for å hylle "kronprinsen" og fortelle hvor mye han har betydd for dem gjennom store deler av deres liv. 

Etterlatte krevde at Dennis skulle få en statlig begravelse, noe også kongen Bob Marley fikk da han ble begravd i 1981. Bomben kom da det ble bestemt at Dennis Brown ikke bare skulle få statlig begravelse, men faktisk skulle bli begravd i National Heroes Park, en ære ingen musiker har blitt tildelt før ham. (Den forrige som ble begravd her var Michael Manley, for to år siden. Han var statsminister og sønn av landsfaderen Norman Manley.) Det er staten som tar slike avgjørelser, og begrunnelsen var hva Brown har tilført Jamaica som nasjon, at han har vært en svært fruktbar platemaker, og at han ikke sang om vold og andre upassende temaer i låtene sine. En rekke kritiske røster, blant annet riksavisa The Gleaner på lederplass, syntes disse kriteriene var alt for diffuse, og at om de skulle bli lagt til grunn for enhver slik avgjørelse, ville det bety at tusenvis av jamaicanere skulle bli gravlagt der og få denne ærefulle tittelen. Dette har framtvunget en debatt om hvilke kriterier som utgjør en nasjonalhelt. Flere pekte på det paradoksale i at reggaens kronprins skulle bli vist større ære enn kongen selv. Enkelt mente at et minimumskrav bør være at vedkommende har blitt tildelt Order Of Merit, noe Bob Marley ble etter sin død. Han fikk dermed tittelen The Honorable Robert Nesta Marley. Med et slikt kriterium ville Dennis Brown vært utelukket fra en gravplass i prestisjefylte National Heroes Park i Uptown, Kingston.

Barnestjerne

Dennis vokste opp i Downtown Kingston. Allerede som niåring var han profesjonell sanger. Da han var tolv spilte han inn sin første hit "No Man Is An Island" for legendariske Clement "Sir Coxone" Dodd, kjent for sitt Studio One, der utallige internasjonale hits har blitt spilt inn. Da var han så liten at han måtte stå på ei kasse for å nå opp til mikrofonen. I løpet av de følgende 30 årene rakk han å gi ut over 50 plater og over 200 singler. Mange mener at en del av platene han ga ut i de seinere år er for fyllstoff å regne i forhold til det han har produsert tidligere, men at det likevel holder en høyere standard enn hva hans konkurrenter presterer. De fleste vil nok være enig i at hans beste periode var på 70-tallet. Noe av det han er mest kjent for er å ta andres låter, alt fra jazz til popsvisker, og gjøre dem til sine egne. I så stor grad har han lyktes med dette, at flere av originalene er blitt glemt til fordel for hans versjoner. Dennis Brown skal ha vært en av Marleys favorittsangere, og de fleste mener at han var en bedre vokalist enn Marley, men at Marley vant på å ha bedre låter.

Brown var pioner innen reggaesjangeren lovers rock, som var stor på 70-tallet og 80-tallet. Som navnet antyder er det romantiske kjærlighetslåter det dreier seg om, og følgelig er det viktig å ha en sjelfull stemme. På denne måten nådde han ut til et større publikum på Jamaica enn de fleste. Det skal sies at Brown også konsentrerte seg om det kulturelle budskapet, han skrev mange låter som handler om hans religion, rastafarianismen.

Rastafarianer og humorist

Begravelsen til Brown var sterkt preget av denne fargerike livsstilen. Medlemmer av sekten Twelve Tribes Of Israel, i hvite kapper og rastahatter i rødt, gult og grønt, omga kisten. Videre var reggaemusikk en viktig ingrediens. På Jamaica er det nemlig ikke sånn at man skal kle seg i svart og se så trist ut som mulig i begravelser. Selvsagt var det tårer og sorg, men begravelsen var like mye en hyllest til livet til Dennis. Folk hadde allerede sørget for seg selv i et par uker, nå var det tid for å komme sammen og feire mannen. Musikerkollega og venn Freddie McGregor arrangerte hyllestkonsert som fant sted i etterkant av selve gravleggingen. Her opptrådte artister som McGregor selv, Gregory Isaacs, Ken Boothe, Maxi Priest, Shaggy, George Nooks og mange flere. Blant annet noen av Browns barn. Likevel var mange skuffet over at ikke flere av den nye generasjonen reggaemusikere møtte opp og hyllet mannen som har gjort så mye for å plassere jamaicansk musikk på verdenskartet. De fargerikt kledde gjestene røykte marihuana, danset, sang og slo vitser om den avdøde. Han skal ha vært en humorist selv, og "hans" siste spøk var da graverne gjorde klar feil gravsted. De hadde gravd opp stedet som allerede var reservert til an annen helt; Miss Lou. Det ble slått mange vitser om dette, spesielt med tanke på hans omgang med det motsatte kjønn. Kanskje ville han også dele sitt siste hvilested med en kvinne?

Tusener tok avskjed

Ellers holdt lederne for alle de tre politiske partiene på Jamaica taler. Statsministeren sa blant annet at Dennis Brown er en av de få artister som kan nytes av folk i alle aldre, og at han fortjener tittelen nasjonalhelt for sin musikalske innsats gjennom 30 år. Seremonien varte i omlag tre og en halv time. Oppmøtet var riktignok lavere enn forventet, alle de tusener av fans en hadde ventet å se i gatene møtte aldri opp. Likevel var det enighet om at seremonien i høyeste grad hadde vært en kronprins verdig. Hundrevis av fans møtte opp for å ta farvel ved gravstedet, men dette var færre enn forventet.

Tusener hadde sett legemet og tatt farvel før gravleggingen. Bare i løpet av de tre første timene Dennis lå i Ward Theatre i Downtown Kingston ble det estimert at titusen hadde vært innom for å få et siste glimt av legenden. Da jeg besøkte grava hans ei ukes tid etter begravelsen hadde tusenvis av fans fra alle verdenshjørner vært der  De som var tidligst ute fikk risset inn en siste hilsen til sin helt i den ennå våte sementen.

Visste han at han skulle dø?

Ting kan tyde på at Dennis hadde en anelse om at enden var nær. Det sies at han ble svært så spirituell på sine siste dager, og at han gjorde opp med de han hadde noe uoppgjort med. Kvelden før han gikk bort sa han til sin bror og manager Leroy Clarke at han trodde hans tid var kommet. "Hvordan kunne jeg ha visst det," sier en tårevåt Clarke til The Gleaner 2. juli.

Ingen, aller minst Dennis Brown selv, ante at han skulle bli utpekt til nasjonalhelt etter sin død. Nå er det på tide Jamaica begynner å hylle sine stjerner mens de ennå er i live!  

Skrevet av Ranja Bojer, 1999