-Et besøk i Bob Marley Museum-

Etter å ha gitt ut Rhythm & Blues på eget merke fra 1958, bestemte den unge Chris Blackwell seg for å satse på reggae. Han startet Island Records, og kjøpte huset i Hope Road som ble hetende Island House. Det var Chris Blackwell og Island som lanserte Bob Marley and the Wailers utenfor Jamaica. Da Marley ble rik og berømt kjøpte han huset av Blackwell. Huset ble hjem for Marley og hans familie, men også studio og et sted der rastafarianerne møttes for jamming, reasoning og for å henge rundt. I studioet, som fikk navnet Tuff Gong, har det blitt spilt inn mye kjent reggaemusikk. Nå er det Bobs mest kjente sønn, Ziggy som bruker studioet. Tuff Gong flyttet seinere til et annet sted i Kingston. (Nylig ble Tuff Gong på Jamaica lagt ned, mens Tuff Gong International lever videre i beste velgående.)

En guidet tur i museet

Idet vi kommer inn porten blir vi møtt av en smilende guide. For å få besøke museet er vi nødt til å ta en guidet tur, som koster cirka 70 kroner og varer en times tid. 

Første punkt i omvisningen er de store maleriene som pryder gjerdene rundt huset. Motivene er fra livet til Bob og fra området. Et av dem viser at Bob og noen venner spiller fotball. Det neste vi får se er en berømt statue av Marley. Den er ikke spesielt godt laget, bildet kunne vært av en hvilken som helst rastamann, men den er svært symbolsk, da Bob er omgitt av ting som betydde mye for ham. Dette er ting som gitaren, fotballen, den digre spliffen, et bilde av Haile Selassie m.m. Under statuen står det: Hon. Robert Nesta Marley. Dette er hans fulle navn og tittel. Etter sin død fikk Bob Marley den tredje høyeste æresutmerkelsen en kan få på Jamaica, derav tittelen the Honorable. (Typisk nok ventet de med å hylle sin stjerne tilstrekkelig til etter at han var død, jamfør Dennis Brown.)

Så er det på tide å gå inn. I det første rommet er veggene dekket med bilder og presseoppslag fra aviser og tidsskrifter. Og det var ikke få artikler som ble skrevet om Bob Marley & the Wailers på 70- og 80-tallet, blant annet i anerkjente tidsskrifter som Rolling Stone.

Zimbabwe og Afrika

Etter dette entrer vi "det internasjonale rommet". På veggene henger noen platecover prydet med afrikanske flagg. Videre er det hengt opp en mengde oppslag om Afrika, og spesielt Zimbabwe. Zimbabwe het lenge Rhodesia, etter den brutale Cecil Rhodes som kom til landet som første hvite mann og gjorde sitt for at det skulle bli kolonisert. Og kolonisert ble det, helt fram til 1980. Da ble landet endelig anerkjent som selvstendig og uavhengig afrikansk stat, og fikk navnet Zimbabwe. Dette var veldig viktig for Afrika, og dermed også for rastafarianere over hele verden. Denne begivenheten betydde da naturlig nok også mye for Bob Marley, og som fans allerede vet, ga han ut ei plate som fikk hete nettopp Zimbabwe. Ikke nok med det, Marley og bandet dro også til Zimbabwe og holdt konsert for å markere frigjøringen. 

Etter det internasjonale rommet, får vi se en rekonstruksjon av den første platesjappa som solgte utgivelsene til the Wailing Wailers som de het den gang. Butikken, ei lita bu, het "The Wailin` Soul & Record Shop". I det samme rommet får vi også se sykkelen som Bob tråkket rundt i Kingstons gater på. Deretter går vi inn i et rom der veggene er dekket med sitater. En del av sitatene er hentet fra låtene til the Wailers, men det er også mye som andre har sagt om Marley som blir sitert.

I-Threes

Deretter blir vi ledet inn i ett avlangt rom med utstillingsdukker. Disse dukkene bærer noen av klærne som Bob Marley & the Wailers brukte på sine turneer. Her får vi blant annet se dukker med klærne til I-Threes. I-Threes var som kjent koret til the Wailers. De besto av Rita Marley (kona til Bob), Marcia Griffiths og Judy Mowatt. Alle tre har gitt ut flere soloskiver, og regnes blant de mest fremtredende kvinnelige røstene innen reggae.

Rastafari

Rastasymboler er obligatorisk i et museum til ære for Bob Marley. På en vegg henger et digert veggteppe med Haile Selassie. Løven er selvfølgelig også avbildet og løven kan ses på som et symbol for Selassie sjøl. Marcus Garvey var rastafarianernes første profet, og dermed nok en viktig person i Marleys liv. 

Nå er turen kommet til soverommet. Rommet er enkelt innredet, og det er tydelig både her og i resten av huset at Marley holdt en ganske nøktern stil selv om han var søkkrik. Han omga seg ikke med luksus. Nå er hans tidligere soverom fylt med gaver fra fans over hele verden. Det er tydelig at han ble satt stor pris på av mange, for gavene er mange og flotte. Fansen har ikke spart på konfekten. Dette rommet er det ikke lov å gå inn i, men vi har godt innsyn fra begge sider. 

Etter soverommet er det kjøkkenet vi får se på. Dette, kan vår guide fortelle, er det originale kjøkkenet der Marley kokte sin I-tal mat og oppbevarte sin honning. guiden forteller også om rastafarianernes matvaner. Når de dro på turne hadde de med seg mat som ble oppbevart i calabasher. (En calabash er en hul flaskeaktig vekst som vokser på trærne og egner seg ypperlig for oppbevaring av mat og drikke.)

Vi er ute i hagen igjen. Guiden viser oss et stort bur med duer. Hun forklarer at fugler var viktige i Bob Marleys liv. Jeg undrer meg litt over hvordan dette skal rettferdiggjøre at opptil flere av dem bures inne, og spør meg sjøl om hva Bob ville ment om dette. Men så viser guiden oss frukttrærne som bugner av mango og ackee (Jamaicas nasjonalfrukt). En mango har falt ned og vi deler den, søt og overmoden.

Et blodig attentat

Nå har tiden kommet til å besøke øvingsrommet til the Wailers. Det var her de øvde da de ble utsatt for et blodig attentat utført av ukjente gjerningsmenn. Enda vet vi ikke hvem som sto bak den brutale handlingen og hvilke motiver de hadde, men det har selvsagt blitt spekulert mye. Det vi vet er at Bob ble skutt i venstre arm og Rita ble skutt i hodet. Don Taylor ble visst også truffet. Alle kom fra det med livet i behold. Det er fremdeles hull i veggen etter et av skuddene som ble avfyrt. Det går kaldt nedover ryggen på meg i det jeg ser hullet etter ei kule som skulle forsøke å ta livet av legenden Bob Marley.

Guiden kan fortelle at det fantes ei hemmelig CIA-fil om Marley. Dette gir næring til spekulasjoner om at attentatet kan ha vært bestilt fra høyeste hold som et forsøk på å kneble Marley politisk.

Først ville ikke Bob flytte, til tross for den skakende opplevelsen. Men etter hvert hørte han på råd fra sine nærmeste, og levde noen år i eksil. Det var mens han levde i eksil at skivene Kaya og Exodus ble til. Kanskje er det ikke tilfeldig at hans minst politiske skive, nemlig Kaya, ble til på denne tiden. På Kaya hyller Marley kjærligheten og sin favoritturt.

Enda flere bilder

Turen i museet nærmer seg slutten. Det nest siste rommet vi er innom kalles "Exhibition Hall". Veggene er tapetsert med bilder av folk med en aller annen tilknytning til Bob Marley. Her kan vi se ansiktene til venner, foreldre, formødre, forfedre og annen familie. Men de aller fleste bildene er av Bob sjøl, hovedpersonen oppi det hele, kongen, legenden, superstjernen og helten.

Helt til slutt, før vi skal tilbake til den virkelige verden, er vi innom Bob Marley Theatre. Her får vi se en 20 minutters film om Bob Marley og hans musikk, en film med intervjuer og klipp fra konserter, for å nevne noe.

Så er vi ved veis ende. Ferdig. Men Bob Marley lever videre. En rasta dør aldri.

P.S.

I tillegg til det jeg har beskrevet over, som inngår i omvisningen, er det selvsagt mulig å kjøpe forskjellige ting. Blant det mer interessante her kan jeg nevne en restaurant med I-tal mat og juice, altså mat etter Bob Marleys smak. Men for blakke turister var det lite aktuelt å kjøpe noe der.