Afrika, det er farlig det

Posted on Jan 11, 2012

For et års tid siden skulle jeg reise til Tanzania for første gang på over 20 år. Vi hører som regel ikke så mye om Afrika i mediene, men det vi får med oss viser jo med all tydelighet at dette er skumle greier. Her er folk både syke og sultne og skitne, og i tillegg er de så fattige at de helt sikkert stjeler hvis det kommer en rik turist. Ja, det ville i hvert fall jeg ha gjort.

Ble også litt skjelven av det jeg fant om Tanzania på landsidene til Utenriksdepartementet. Hadde jeg vært av den mer lettskremte typen ville jeg nok sporenstreks avlyst turen etter å ha lest et par utvalgte avsnitt der. Det er liksom ikke måte på hva en må passe seg for. Jeg bet meg spesielt merke i setningen: «Hovedformålet med å ta malariamedisin er ikke å unngå å få malaria – men derimot å forhindre at man dør av det.» Dessuten er det potensielt farlig å gå, å ta taxi, å ta buss, båt og å leie bil. For å nevne noe.

Tar man en tur på apoteket før avreise for å spørre etter det aller nødvendigste til reiseapoteket, så må en regne med å komme opp i et firesifret beløp, og det er uten å regne med malariamedisinene, som er svimlende dyre (med mindre man velger den billige sorten, med bivirkninger som hallusinasjoner, angst, mareritt, håravfall og psykoser).

Som tenåring bodde jeg i Tanzania i to år, og jeg husker vagt atmosfæren, luktene, lydene, jeg husker at jeg gråt i to døgn da jeg fikk vite at vi skulle reise hjem, jeg husker at jeg elsket landet. Men jo da, jeg husker også at sår ble lett infiserte og at det var mange trafikkulykker.

Til tross for alle advarslene, og med toalettmappa full av «for sikkerhets skyld»-artikler fra apoteket, dro jeg av gårde, med mann og barn og mer til. Endelig skulle jeg tilbake til min barndoms paradis!

Og da dørene på flyet åpnet seg og den østafrikanske lufta kom sivende inn i kabinen og opp i mine lengtende nesebor, kjente jeg en enorm jublende glede hugge tak i kroppen min, en slags ekstatisk ro. Ekstatisk fordi jeg var så kriblende lykkelig. Rolig fordi jeg var kommet hjem.

Mens jeg sto og ventet på et skjema på flyplassen observerte jeg min datter i hyggelig samtale med en av de flyplassansatte, som hadde satt seg ned ved siden av henne for å slå av en prat. Dette er et talende bilde for hele turen: hyggelige tanzanianere som vil slå av en prat, vennlige, åpne og avslappede folk som er nysgjerrige på oss, og samtidig stolte av seg og sitt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så velkommen noe sted, noensinne.

Et av de ordene vi hørte hyppigst var «karibu», som betyr nettopp «velkommen», og i dette landet kommer det fra hjertet. Tanken på måten menneskene i Tanzania uttaler dette ordet fyller meg med dyp glede. Og savn.

Det hender ofte jeg tenker på hvordan vi ble tatt imot der sammenlignet med hvordan afrikanere blir tatt imot her. Det må være et stort sjokk å komme, kanskje alene, til en fremmed kultur der du kan risikere å bli fullstendig ignorert, der du kan risikere at ingen kommer bort til deg med et bredt glis og spør hvordan det går og hvor du kommer fra, hvor mange barn du har og hva du driver med, en kultur der folk rett og slett har nok med seg og sitt, en kultur der folk er mer opptatt av ting enn av mennesker.

Jeg hadde nok regnet med at vi skulle være nødt til å tviholde på alle våre verdisaker til enhver tid i Tanzania, men ettersom vi ble vant til folket og stemningen ble vi pinlig skjødesløse med tingene våre. Faktisk så skjødesløse at vi flere ganger glemte igjen pengebøker, fotoapparat og slikt rundt omkring. Og hver eneste gang fikk vi tilbake alt sammen neste dag.

Men Utenriksdepartementet har selvfølgelig rett i det de skriver; trafikken i Tanzania er veldig farlig, og jada, du bør nok ta malariatabletter, ha reiseforsikring (alltid! uansett hvor du reiser), alt det der.

Neste gang jeg reiste nedover dro jeg mutters alene, reiseapoteket besto av en liten solkremtube, jod og plaster. Jeg var ikke det spor redd for noen ting. Jeg skulle jo bare hjemom.

Det er utvilsomt skummelt å leve, men akk så deilig!