Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende, med inspirasjon blant annet fra Cuba. I Kongo er det svært mange som er rammet av polio, en sykdom som har vært utryddet i Norge og store deler av verden i flere tiår. Og i Kinshasa i Kongo det omtrent 40 000 gatebarn.

Dette er noen av ingrediensene i Staff Benda Bilili, et gateorkester hvis musikk har nådd langt ut over gatene i Kinshasa.

Ricky Likabu, Coco Ngambali og Theo Nsituvuidi er tre menn på rundt femti år, velutdannede, smarte og akk så fattige. Og alle tre er avhengige av hjelp til å ta seg fram, fordi beina deres ikke fungerer.  Men de kan synge, spille og lage låter, innimellom alt det andre de gjør for å livnære seg i en tøff hverdag, som for eksempel å selge sigaretter på hjørnet. Gateguttene hjelper dem med å skyve trehjulssyklene deres og til gjengjeld får de mat. Og jammen kan ikke noen av gateguttene spille musikk også.

Spesielt Roger Landu, som spilte på gata i Kinshasa på et egenkomponert enstrengsinstrument, en satonge, da han ble adoptert av Ricky. Av Ricky og de andre i Staff Benda Bilili fikk han musikalsk opplæring, og nå er han blitt en virtuos på sitt instrument, og fast medlem i Staff Benda Bilili. Satongen er lagd av en blikkboks, en bue av tre, og en gitarstreng.

En sang bandet skrev til valget i 2006 sies å ha fått opp valgdeltakelsen i Kongo med 70 prosent.

Orkesteret, som lever og virker i og rundt Kinshasa Zoo, og hvis musikk blir spilt på egenproduserte instrumenter (i tillegg til en plaststol som brukes som tromme), ble oppdaget av den belgiske plateprodusenten Vincent Kenis. Han ble så begeistret at han bestemte seg for å hjelpe dem å spille inn en plate. Det tok noen år, på grunn av vansker som oppsto underveis, men i 2009 kom deres debutplate, Très Très Fort, på Crammed Discs. Platen er spilt inn utendørs, i Kinshasa Zoo, med en Mac som studio.

Platen ble godt mottatt, spesielt i USA, England og Frankrike, og ble fulgt opp av en europaturné. Nå fikk bandmedlemmene sove i senger på hoteller, heller enn på papplater på gata i Kinshasa, slik de var vant til.

«I once slept on cardboard
Good luck hit me, I bought myself a mattress»

Dokumentarfilmen Benda Bilili forteller historien om dette bemerkelsesverdige orkesteret, der vi blant annet får se klipp fra deres opptreden på Oslo World Music Festival i 2009.

Både filmen og platen er herved anbefalt på det varmeste.

«My Song» forteller historien om et usedvanlig og begivenhetsrikt liv, og gir samtidig interessante innblikk i amerikansk historie. Belafonte var politisk aktivist hele sitt liv, og han var nær venn med Martin Luther King Jr. Men han pleide også omgang med en rekke andre kjente personer, som Marlon Brando, Eleanor Roosevelt, Paul Robeson, John F. Kennedy, Nelson Mandela, Miriam Makeba og Fidel Castro, for å nevne noen av de mange menneskene som fyller de nesten 500 sidene i denne innholdsrike boka.

Belafonte ble født på Jamaica, men flyttet som barn til New York. Barndommen tilbragte han delvis hos foreldrene i Harlem, New York, delvis hos bestemoren på Jamaica.  Det var på ingen måte noen lett barndom, de var svært fattige, begge foreldrene var alkoholisterte og faren var voldelig.

Som ungdom ble han kjent med Sidney Poitier, som delte hans skuespillerdrøm. De ble gode venner, Harry forteller hvordan de pleide å spleise på en teaterbillett så en av dem kunne se første akt og den andre kunne se andre akt.

Nærmest ved en tilfeldighet ble Belafonte sanger. Han sang svisker og standardlåter, og selv om det slo an, og ga sårt tiltrengte inntekter til familien han hadde stiftet, trivdes han ikke med dette. Han følte seg falsk. Etter noen år bestemte han seg for å legge opp. Han ville jo bli skuespiller!

Men så ble det mer musikk likevel. Harry hadde veldig sans for folkemusikk, men mente at han ikke hadde noen rett til å fremføre den. Med sin sammensatte bakgrunn var han ikke autentisk verken det ene eller det andre, og folkemusikken handler jo nettopp om autentisitet. Likevel, i 1951 hadde han sin første opptreden med folkesanger fra flere deler av verden. Han møtte kritikk, men han fikk også enorm suksess. Hans  første store platesuksess ble Calypso, som kom ut  i 1956.

Store deler av boka handler om borgerrettsbevegelsen. Som nevnt var Martin Luther King og Harry nære venner, og mange av de store aksjonene og marsjene ble planlagt i Harrys leilighet i New York. Vi får også vite mye om bakgrunnen for at nettopp denne saken var så viktig. Det gjør stort inntrykk å lese om hvordan det var å kjenne den ekstreme rasismen på kroppen, å leve med ydmykelsene. På flere av stedene de opptrådte måtte de svarte artistene, så snart showet var over, smyge seg ut bakveien og pelle seg av gårde til en svart bydel hvor de kunne overnatte under kummerlige kår.

Harrys andre kone var en hvit jødisk kvinne, noe som falt mange tungt for brystet. Men hva er det vi kjemper for hvis det ikke er retten til å gifte oss med hvem vi vil? sa Harry. Han ville ha integrering.

Også i skuespilleryrket var rasismen påtrengende. Harry spilte i flere filmer, men det var sterke begrensinger på hvilke roller svarte skuespillere kunne ha. Og ingenting virket mer truende på de hvite, mannlige makthaverne enn tanken på at en hvit kvinne kunne være tiltrukket av en svart mann.

Et eksempel på hvor på tuppa de var når det gjaldt akkurat dette får vi i en episode fra en TV-innspilling. Mens Harry synger duett med Petula Clark legger hun forsiktig en hånd på armen hans. Dette var fullstendig uakseptabelt og de fikk klar beskjed om at opptaket måtte gjøres på nytt. Hva ville vel annonsørene si! Men Petula og Harry nektet. Harry sto ofte steilt på sitt og nektet å fire, noe som kostet ham dyrt flere ganger i hans karriere. (I dette tilfellet var han bekymret for hva episoden kunne gjøre med karrieren til Clark. Boka har flere eksempler på folk i underholdningsbransjen som fikk sine karrierer ødelagte fordi de utfordret datidens normer for hva som var akseptert interaksjon mellom hvite og svarte.)

Den kalde krigen hadde mye å si for livene til folk på femtitallet, ikke minst for svarte mennesker i underholdningsbransjen. Harry, med sitt politiske engasjement, ble selvfølgelig svartelistet. Det skjedde like før han skulle opptre på the Ed Sullivan Show, og han ble kalt inn til Sullivan for en samtale. Her ble han konfrontert med en liste over alle de politiske møtene og demonstrasjonene han skulle ha deltatt i. Han svarte med å si  «Herr Sullivan, ikke bare er alle disse anklagene sanne, det er også mange flere som ikke er med på listen». Deretter fortalte han Sullivan om sin bakgrunn, sin oppvekst og hvorfor han måtte kjempe for disse sakene.

Samme ettermiddag fikk Belafonte, overraskende nok, en telefon om at han fikk være med på The Ed Sullivan Show. Prisen han måtte betale for det var mistenkeliggjøring blant sine likesinnede. Hadde han tystet? På den tiden var det mange som pekte ut «kommunister» for å redde sitt eget skinn.

Belafonte fungerte i en årrekke som mellommann mellom borgerrettsbevegelsen og makthaverne i Det hvite hus, i tillegg til at han var aktiv i planleggingen, gjennomføringen og – ikke minst – finansieringen av de store aksjonene. Han forhandlet mye med både Bobby og John F. Kennedy, og fikk dem til å strekke seg langt for å møte kravene fra bevegelsen. Men det var sterke krefter de kjempet mot, både Bobby og John F. ble jo, i likhet med King, drept.

På tampen må jeg nevne at da Mandela gjorde sin første utenlandsreise etter sin løslatelse, var det Belafonte som fikk ansvar for å ta i mot ham og legge opp programmet hans i USA og Canada.

I en alder av 83 år fortsetter Belafonte å være en skarp samfunnsdebattant. Og i en alder av 83 år er han fortsatt oppsiktsvekkende vakker å se på.

Harry hevder at han alltid har vært skuespiller og at hans største prestasjon noensinne er at han har lurt folk til å tro at han er sanger.

Forskjellen er at dette nye uttrykket kommer fra eliten; politikere, lærere og akademikere er verstingene, for «i forhold til» lyder visst litt viktig. Uttrykket er velegnet dersom man ønsker å konstruere en setning som lyder veldig fin, men som ikke betyr noe. For enkelte yrkesgrupper er jo dette en viktig del av jobben. Vi andre er også blitt smittet, for slike moteuttrykk er svært smittsomme, før vi vet ordet av det har uttrykket tatt bolig i språket vårt og vi bidrar ubevisst til å spre det videre.

Slik har det som før var et knotete og tåkeleggende politikeruttrykk nå spredd seg til den jevne kvinne og mann. Uttrykket blir brukt som erstatning for de aller fleste preposisjoner, eller i tilfeller der man ikke trenger noen preposisjon i det hele tatt. Dette gjelder skriftlig så vel som muntlig, og blir ofte omtalt som «forholdisme» blant språkvitere.

For å si det enkelt: «I forhold til» betyr «sammenlignet med». Det kan finnes tvilstilfeller, men der uttrykket «i forhold til» brukes korrekt, er det snakk om en sammenstilling av noe. Hvis jeg for eksempel sier «Den brune valpen er aggressiv i forhold til den flekkete», ja, da er den brune valpen mer aggressiv enn den flekkete, ikke aggressiv overfor den eller på grunn av den eller noe slikt.

Altså: Hvis uttrykket ikke kan erstattes med «sammenlignet med», så finn et annet uttrykk, for eksempel en preposisjon. Aktuelle kandidater kan være «med», «mot», ««i», «om», «overfor», «for», «på», «angående», «når det gjelder», «med hensyn til», «vedrørende», «med tanke på» og mange flere. Vi har mange anvendelige preposisjoner på norsk, og hvis vi bruker disse blir språket både rikere og mer presist (og i tillegg korrekt).

La oss se på noen eksempler, tilfeldige treff som kommer opp om man googler «i forhold til».

«Moa tror ikke skaden vil være noe problem i forhold til å spille kamp for Hannover til helga.» Ordrett betyr dette at det å skulle spille kamp mot Hannover i helga er et større problem enn  denne skaden.

«Vi må gjøre noe i forhold til elever som kommer for seint på skolen.» Skal være: Vi må gjøre noe med at elever kommer for seint på skolen.

«Vi gjorde det veldig bra i forhold til referanseporteføljen (…).» Jaså, de gjorde det bedre enn referanseporteføljen, ikke verst.

Min favoritt er denne: «Obama kjører en farlig linje i forhold til terrorister». Oi, det kan vel sies å være en ganske drøy påstand.

Min oppfordring er som følger: Prøv å luk uttrykket fullstendig ut av språket ditt. Der det brukes riktig, kan du også bruke «sammenlignet med», og der du ikke kan bruke «sammenlignet med», der er det på sin plass med et annet uttrykk, som oftest en preposisjon, eller en omformulering.

Lykke til i forhold til dette, nei, jeg mener: Lykke til med dette!

21. desember 2010, på stranda på østkysten av Zanzibar, mangeognitti år gamle Bi Kidude holder konsert. I time etter time etter time, med pauser der hun røyker sigaretter og drikker sprit. Strandbålene brenner, det er folk overalt, hundrevis av mennesker har valfartet for å få oppleve legenden på nært hold.

For Bi Kidude er en legende, en levende legende. Det er blitt skrevet bøker om henne, laget film, holdt forelesninger. En muslimsk kvinne som på 40-tallet kastet sløret og barberte hodet, som gir unge kvinner seksualundervisning, som røyker, drikker, danser, flørter, synger og spiller trommer; en sensasjon, det er det denne kvinnen er, knøttliten, gammel og skrukkete, med en enorm autoritet og aura. Hun er en skikkelse omspunnet av mystikk og myter. Alle på Zanzibar vet hvem hun er. Alle elsker henne.

Ingen, ikke en gang hun selv, vet når hun ble født, men hun vet at det var før første verdenskrig («det var på den tiden da vi brukte rupier»). Noen hevder hun bare er i nittårene, andre hevder hun er 113. Karrieren hennes startet på 20-tallet, og sannsynligvis er hun verdens eldste praktiserende vokalist. I februar i år opptrådte hun på Sauti za Busara, en årlig musikkfestival på Zanzibar. Hun er mest kjent for taarab-musikken, en musikkform som kombinerer et arabisk lydbilde med afrikanske rytmer.

Hele livet har hun gått barbeint. «Idet du tar på sko blir du svak», har hun sagt. (Hvorvidt hun fravek dette prinsippet da hun turnerte i Europa, sier historien ingenting om.) Hun har hatt flere ektemenn og mange elskere gjennom livet, men ingen barn. Men hun kaller alle hun snakker med for «mitt barn», og hun er raus med menneskene rundt seg, stopper og snakker med alle hun treffer, elsker all oppmerksomheten.

Kimte Beach Inn er et svært avslappet sted på stranda i Jambiani, Zanzibar. Vertskapet fortalte at de skulle arrangere konsert, at det kom til å komme masse, masse folk. Jeg så for meg rigging av scene og lydprøver, men dagen skred fram og ingenting slikt skjedde. Det som derimot skjedde, var at stranda fyltes opp av zanzibarere, landsbyboere fra fjern og nær. Folk strømmet på, voksne, unger og gamle, kvinner svøpt i fargerike kangaer, de kom i små flokker, langs stranda og langs veien. Alle kom for å se, høre og oppleve Bi Kidude.

Så kom hovedpersonen og hennes band, en bitteliten, eldgammel kvinne med et tannløst og hjertelig smil, og noen damer som bar på trommer og et teppe. Det var det hele. Ingen scene, ingen kabler, ingen rigging. De sto der på et teppe på stranda og sang og trommet og danset hele ettermiddagen og kvelden, til langt på natt. De danset så rumpene ristet og tilskuerne jublet og lo.

Innimellom skled det såpass ut at publikummere kastet seg med i dansen, denne dansen gikk i stor grad ut på å gni underliv mot underliv til ellevill glede for tilskuerne.

Publikum besto av hundrevis av lokale landsbyboere og et titalls turister, alle samlet i en tett sirkel rundt Bi Kidude, alle feststemte, leende, glade. Stemningen var oppunder himmelhvelvingen. Det var ikke lett å komme til for å se. Barna løp rundt og lekte, noen krøp mellom beina på de voksne for å sitte fremst, noen fikk sitte på skuldrene. Bi Kidude sang og trommet på teppet i sanda, under den store, mørknende, afrikanske himmelen.

Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, rockekonserter med unge, sterke menn som har holdt på i et par, i spesielle tilfeller kanskje tre, timer. Men denne gamle kvinnen gav seg ikke så lett. Ungene sovnet i sanda, eller på ryggene til mødrene, sola gikk ned, bålene brant mot himmelen og månen lyste måpende ned på oss. Bi Kidude tok seg nok en pause, nok en dram konyagi og nok en Sportsman-sigarett, og så gjøv de løs igjen, ristet løs på hoftene, dundret løs på trommene med seige, muskuløse armer. Sangen og rytmene danset bortover stranda og utover havet, lenge etter at lukta av grillspyd hadde svunnet hen, lenge etter at grillene var blitt kalde og kokken hadde kastet seg ut i dansen.

Da Bi Kidude var ferdig hadde jeg for lengst gått og satt meg et stykke unna, men da hun gikk forbi meg kom hun til min overraskelse og glede bort og takket meg og tok meg i handa. Heldigvis husket jeg i befippelsen å si «Shikamoo», som er en respektfull hilsen til en eldre person.

Er det noen som har gjort seg fortjent til denne hilsenen så må det være Bi Kidude. Måtte hun leve i hundre år til!

Det er utallige slike feil å observere rundt omkring, spesielt i annonser, i Facebook-oppdateringer, på plakater, på matvarer osv. («ananas biter» er jo en klassiker).

På norsk har vi noe som heter sammensatte ord. Det betyr at to eller flere ord settes sammen til ett ord. Disse sammensatte ordene er ord du sjelden finner i ordbøkene, og som dermed får rød krøllstrek under seg hvis du bruker et retteprogram. Men det betyr ikke at du har skrevet feil! Det betyr bare at du aldri skal stole på retteprogram. Sammensatte ord er ord vi lager selv, der og da, og mulighetene er utallige, ingen ordbok er stor nok når tilfanget er uendelig.

Grunnregelen er at man ikke skal ha to substantiv etter hverandre på norsk. De skal skrives sammen.

Og det er lett å høre hva som er riktig. Du hører det på hvor du legger trykket når du sier ordet. Hvis du sier for eksempel «kinobillett», vil du høre at trykket ligger på det første ordet, «kino», at det andre bare henger med på et vis, blir med i dragsuget. Hvis du derimot skriver «kino billett» (som er feil!), skal dette leses med like mye trykk på begge ordene, nesten som om du hadde et ørlite komma mellom.

Det er forskjell på «lammelår» og «lamme lår», i skrivemåte, i uttale og i betydning. Det er forskjell på «pult ost» og «pultost» også, «støv suger poser» betyr noe helt annet enn «støvsugerposer». Si det høyt, smak på forskjellen i uttale og skrivemåte.

Påskeinspirasjon, sofagris, ledererfaring, datasenter.

Men hva med forkortelser, egennavn og tall, og hva med vanskelige uttrykk som for eksempel hip hop? Jo, nå skal du høre: bindestreken er din venn. Se her:

tv-program
dvd-plate
dj-duo
50-årsdag
hip hop-låt
Madonna-billetter
Super-Lise (ikke SuperLise, nei, nei!)
Dagbladet-journalist (eventuelt dagbladetjournalist)
England-farere (eventuelt englandsfarere, merk fuge-s-en)
Pearl Jam-turné

I prinsippet kan vi lage nesten uendelig lange ord på norsk, sammensatt av flere andre ord. Sånn fungerer det norske språket. Bare husk å holde fingrene unna den mellomromstasten!

sebrastriper
tegnekonkurranse
fingerspissfølelse
brusautomatreparatørforeningen
telekommunikasjonsatelittindustriutviklingsmuligheter

Det er ikke alltid hensiktsmessig å konstruere så lange ord. Hvis du synes «brusautomatreparatørforeningen» blir langt og krongelete, kan du omformulere. Du kan for eksempel skrive «foreningen for reparatører av brusautomater» eller noe slikt.

I tilfeller der ordet kan misforstås eller blir vanskelig å lese, kan du bruke bindestrek, for eksempel tur-termos. Det er mer umiddelbart forståelig enn turtermos.

Avslutningsvis vil jeg skrive opp en del ord, ord som skal skrives sammenhengende, men som jeg har sett feilskrevet i det siste.

kampanjepriser
designsofa
konsertvåren
plakatopphenging
brunostskive
statusoppdatering
reiselivsperle
yogaøvelse
junilønn
sommerferie
skatteparadis
kontoopplysninger
lederutvikling

Se også Språkleksjon 2 om stor forbokstav på norsk.

Måneder og ukedager skal ikke ha stor forbokstav på norsk. Vi bruker ikke stor forbokstav i ord som «norsk» og «engelsk», «nordmann» og «tysker».  I utsagn som «God jul og godt nytt år!» skal det kun være stor forbokstav i det første ordet i utsagnet.

At folk har det med å bruke stor forbokstav i eksemplene over skyldes nok i mange tilfeller påvirkning fra engelsk, og i noen tilfeller autokorrektur.

På norsk skriver vi altså: onsdag 4. oktober (og her slår ofte autokorrekturen inn og endrer det til Oktober, med stor O, på grunn av punktumet foran).

Et annet felt, der mange habile skribenter gjør feil, er sammensatte ord der det første leddet er et egennavn, f.eks. londontur og trondheimsjente. Her vil svært mange bruke stor forbokstav, men det skal det altså ikke være. Det er det siste leddet i et sammensatt ord som er bestemmende for ordet, og så lenge det siste leddet ikke er egennavn, skal du ikke bruke stor forbokstav (unntak er selvfølgelig egennavn som f.eks. «Hardangerfjorden», der det siste leddet, «fjorden», er en del av egennavnet).

Merk at du også kan velge skrivemåten London-tur og Trondheims-jente, med bindestrek, og at det da skal være stor forbokstav, siden egennavnet står for seg.

Man skal aldri bruke stor forbokstav inni et ord. Dette brukes i enkelte firma- eller produktnavn, de kan finne på å lage ord som f.eks. MiniBoks, men dette er i strid med all rettskrivning.

Vil for øvrig anbefale «Skriveregler» av Finn-Erik Vinje, en kjekk liten bok som tar for seg regler for offisiell norsk rettskrivning.

Begrepet «stamme» brukes ofte «svært upresist om etniske grupper av varierende størrelse og organisasjonsform» (snl.no).

Og et lite blikk på kolonihistorien viser at nettopp belgiernes opptatthet av stammer har fått fatale konsekvenser for menneskeheten.

Som kjent var belgierne involvert i Kongo (Den Demokratiske Republikken Kongo) fra slutten av 1800-tallet, først gjennom at Kong Leopold II tok disse digre landområdene i Sentral-Afrika som sin private eiendom og sugde ut ressursene derfra for å bygge opp det lille og unge landet Belgia, deretter gjennom at Belgia overtok landet fra den samme Leopold på grunn av hans vanstyre.

På begynnelsen av 1900-tallet, da Belgia tok over styringa, skjedde også noe annet: Vitenskapen gjorde sitt inntog, først legevitenskapen deretter sosialantropologien. Etnografene gjorde et enormt arbeide med å kartlegge befolkningen, et arbeide som resulterte i det omfattende verket Collection de Monographie ethnographique. I dette verket ble befolkningen plukket fra hverandre og delt inn i klart definerte stammer med klart definerte forskjeller seg imellom.

Dette verket la grunnlaget for hvordan stammene ble oppfattet, ikke bare av kolonimaktene, men også av kongoleserne selv. Skolebarna i Kongo fikk presentert dette forenklede bildet av stammenes ulikheter som sannheten, og i løpet av de første tiårene av 1900-tallet fikk disse stereotypiene innpass i befolkningens bevissthet, folk begynte å identifisere seg mer og mer med stammen sin.

Tidligere hadde ikke skillelinjene mellom befolkningsgruppene nødvendigvis blitt tillagt så mye vekt. Det var stor grad av kontakt, mobilitet og sammenblanding mellom gruppene. Som en av gruvearbeiderne sa: «I gamle dager pleide vi ikke å kikke på folk og si si: det der en en kasai, en lamba, en bemba eller en luba, nei. Vi var bare sammen. Det fantes ingen forskjeller. Det ble ikke snakket om forskjellene.»

Legevitenskapen var med på å forsterke bildet av stammene som absolutte. Deres kartlegging av tropiske sykdommer førte til at myndighetene, for å begrense spredningen av visse smittsomme sykdommer, innførte et pass som begrenset folks bevegelsesfrihet betraktelig. Hvis man skulle bevege seg over større avstander enn 30 kilometer, måtte man ha et reisepass utstedt av myndighetene. Dette førte til at «stammene» framsto som mer statiske og bestandige enn de i utgangspunktet var eller hadde vært.

Etter første verdenskrig fikk Belgia tildelt to små land som de kunne leke seg med i tillegg til Kongo, nemlig Rwanda og Burundi, to land som tidligere hadde vært kolonisert av Tyskland. Tyskerne hadde allerede lagt opp til at tutsiene skulle ha ledende posisjoner, og Belgia videreførte denne politikken i ekstrem grad. I 1935 påla de alle å bære et pass som viste deres stammetilhørighet, hutu, tutsi eller twa. Tidligere hadde det vært en viss grad av mobilitet mellom gruppene. Da denne inndelingen ble gjennomført var det ikke alle som hadde noen klar bevissthet om hvilken gruppe de tilhørte, men kolonimaktene visste råd: alle som hadde mer enn ti kyr var automatisk tutsi. Og de favoristerte tutsiene, som de mente lignet mest på europeere.

Det eldgamle splitt og hersk-trikset er uovertruffent når det gjelder å skape hat og konflikter. På slutten av femtitallet kom de første tilfellene av etnisk vold mellom hutuer og tutsier. Og siden ballet det på seg.

Som vi vet fikk dette følger hinsides noe vi ønsker å forestille oss. Det grusomme folkemordet i 1994 ga anslagsvis 800 000 døde bare i Rwanda, og etterlot mange og dype sår som enda ikke har grodd. Og disse konfliktene har vært en medvirkende faktor til de nyere krigene i Kongo, som er  de mest dødelige konfliktene på verdensbasis siden andre verdenskrig. Og det sier ikke lite.

Hva ville egentlig europeerne i Afrika i utgangspunktet? Gjøre handel, spre en sivilisasjon de så på som uovertruffen, kristne og undervise folket, bli rikere, bli rikere. Lenge leve fremskrittet!

Kanskje en «stamme» først og fremst er en abstrakt forestilling i hodene våre som vi ville hatt det bedre foruten, enten vi bor i Kongo, i Belgia eller i Norge.

Kilder:
David Van Reybrouck: Kongo. Historien om Afrikas hjerte, 2011
Martin Meredith: The State of Africa, 2005
Lt. Gen. Roméo Dallaire: Shake Hands with the Devil, 2003

Nå er heldigvis de færreste så ekstreme som denne dama her, men det er ikke til å komme fra at vi i større og større grad blir påtvunget andre folks privatliv i det offentlige rom. Og ikke bare gjennom telefonsamtaler, men også samtaler mellom flere tilstedeværende parter. En bekjent av meg ble sittende på toget og overhøre flere nybakte mødre legge ut om barnefødsler og revning og sying og blodklumper og morkaker. Og i forrige uke fikk jeg vite at hun som satt foran meg på bussen var på vei til helsestasjonen fordi hun hadde fått klamydia. Hvorfor i all verden ønsker folk å la vilt fremmede mennesker ta del i så intime detaljer? Og er vi nødt til å godta det? Er det lov å snu seg rundt, på toget eller på bussen, og si at «Nei, vettu hva, den der må du nesten ta når du kommer hjem!»?

Og forresten, hvorfor må folk snakke så himla høyt når de snakker i telefonen på bussen?

Jeg humret litt for meg selv en dag da en person kom inn på bussen, ivrig pratende i telefonen sin, mens han prøvde å betale til sjåføren, som på sin side bjeffet «Den derre tellefonen der kan du legge vekk, det der er vi ikke noe innteressert i å høre på, ikke noe av det derre der».

Det handler vel om tilstedeværelse. Kanskje de som sitter og skravler høylytt i telefonen, på bussen eller på venterommet hos fysioterapeuten, rett og slett har glemt hvor de er.

Vår mediehverdag gjør at vi oftere og oftere er et annet sted mentalt enn der vi er fysisk, vi er i økende grad sammen med folk på Facebook, på Twitter eller på WordFeud. Virkeligheten blir mer og mer avbrutt og oppstykket av større og mindre hendelser som foregår et annet sted enn der vi er rent fysisk. Dette kan utvilsomt være meget morsomt og underholdende, men jeg lurer ofte på hva det gjør med oss mennesker på sikt, som vi ikke helt ser nå.

Medieviterne har selvsagt teorier om slikt, og det lyder ikke usannsynlig at denne nye hverdagen gjør oss mer rastløse og utålmodige, mindre i stand til å konsentrere oss om én oppgave over lengre tid, mindre i stand til å tilegne oss større mengder sammenhengende tekst eller annen informasjon. Og så videre.

Det er kanskje urettferdig av meg, men noen ganger mistenker jeg dem som sitter og snakker høyt i telefonen på bussen for å ha et enormt behov for at vi skal vite om dem, høre hva de sier og tenker på, legge merke til dem, uavhengig av om vi faktisk ønsker det. Det var vel noe slikt den sure bussjåføren ville fram til: Du kan kanskje lyst til å snakke i telefonen, men vi har ikke det spor lyst til å høre hva du sier.

Tro det eller ei, vi er faktisk ikke interessert i å høre om kjønnsvortene dine.

Jeg skulle hjem til bydelen Kwaboko, fem minutters kjøretur unna, sammen med min vertinne, Mama Rahma, og hennes tre år gamle datter, Amal. Men det var seint, og jentungen var så trøtt, så Rahma fikk overtalt en venn til å kjøre dem hjem på sin pikipiki (moped), mens jeg skulle ta en daladala.

En daladala er en minibuss for passasjerer. De går hele tiden, i en rekke forskjellige ruter, og koster nesten ingenting. Den lille bussen blir stappet så full som overhodet mulig, og etter det kommer det på enda mange flere. Konduktøren tar ikke så stor plass, for han henger med overkroppen ut av sidevinduet mens han ustanselig skriker navnet på endeholdeplassen. Slik vet man hvilken buss man skal gå på.

«KIEMBE SAMAKI! KIEMBE SAMAKI! KIEMBE SAMAKI-O-O!» Jepp, der har vi min daladala.

Jeg klatrer inn og ser at bussen er tom. Det er ikke noe godt tegn. Å kjøre med tom buss er selvsagt dårlig butikk, så vi stopper ved et marked og konduktøren går ut og fortsetter å rope.

«Kiembe Samaki-o, Kiembe Samaki-o».

Det lyder som en sang. Jeg finner fram tålmodigheten, tar inn stemningen, lydene, luktene. Det kryr av mennesker i det varme mørket, et stykke unna lyser glørne fra en grill, det lukter brent mais.

«Kiembe Samaki-o, Kiembe Samaki-o-o-o!»

Jeg hører det nok, at noe endrer seg, men er så dypt inne i min rolige tålmodighet at jeg ikke legger merke til at konduktøren begynner å rope noe annet, en annen endeholdeplass.

Daladalaen fylles gradvis opp og  omsider ruller vi videre.

Men … hvorfor svinger vi til venstre her? Dette er da ikke veien til Kwaboko! Nå hører jeg med all tydelighet at konduktøren roper noe helt annet ut av vinduet, navnet på et sted jeg aldri har hørt om. Og du verden som det funker! Her kommer de klyvende inn, den ene etter den andre, menn i bukser med press og kvinner i fargerike kangaer, unger og gamle, med og uten tenner, med matkurver, vesker og pakkenelliker. Snart er det fullt og vel så det. Ei ung jente bak meg sier at jeg er fin på håret. En mann ved siden av meg spør meg pent om vi kan snakke engelsk heller enn swahili, han har så lyst til å øve seg. En annen medpassasjer sier han vet om en nordmann, en fotballspiller, men han har tydeligvis litt problemer med å uttale navnet. Ei jente spør om telefonnummeret mitt så hun kan ringe meg en dag.

Jeg forteller konduktøren hvor jeg skal. «OK, søster, det ordner vi», sier han.

Daladalaen koster av gårde i rasende fart, dypt inn i den mørke afrikanske natta, lenger og lenger bort fra Kwaboko, bort fra byen. Jeg tenker på min vertinne, at hun sikkert er bekymret for meg, og at telefonen min er taus og svart.

Da vi har kjørt ut av byen i omtrent 20 minutter, snur sjåføren seg mot meg og sier «Du skulle til Kwaboko, søster?» med et rolig smil. «Joda», nikker jeg usikkert og han forsikrer meg om at de skal kjøre meg dit, klart de skal.

Daladalaen tømmes gradvis, og endelig snur vi. Bilen skrangler av gårde mot byen igjen med meg som eneste passasjer.

En drøy time for seint stavrer jeg ut av bilen ved Kwaboko Mskitini og ser jeg til min store skrekk at Mama Rahma sitter på trappa, med sammensunkne skuldre, dype skygger under øynene og en sovende Amal på fanget. Hun snakker inntrengende inn i telefonen sin.

Så får hun øye på meg, og med ett blir ansiktet hennes glatt. Stemmen er mild da hun sier «Hun er her», og legger på. Deretter tar hun en rekke korte telefoner, alle med samme budskap: «Hun er kommet».

«Å, Ranja, hvor har du vært? Det er jo du som har nøkkelen!»

En nabo har selvsagt sittet og holdt henne med selskap, og nå bærer han varsomt lille Amal opp trappene til leiligheten mens Rahma går etter med tunge skritt.

Da jeg fikk satt telefonen til lading så jeg 18 ubesvarte anrop fra henne.

At det var jeg som hadde nøkkelen til leiligheten hadde jeg ikke tenkt på da jeg satt der inneklemt i setet på daladalaen, med all vekt på én rumpeball, mens jeg resonnerte meg fram til at «Trandleflå»måtte bety «Tore André Flo».

Jeg elsker å kjøre daladala på Zanzibar! Det er alltid et eventyr.

Ble også litt skjelven av det jeg fant om Tanzania på landsidene til Utenriksdepartementet. Hadde jeg vært av den mer lettskremte typen ville jeg nok sporenstreks avlyst turen etter å ha lest et par utvalgte avsnitt der. Det er liksom ikke måte på hva en må passe seg for. Jeg bet meg spesielt merke i setningen: «Hovedformålet med å ta malariamedisin er ikke å unngå å få malaria – men derimot å forhindre at man dør av det.» Dessuten er det potensielt farlig å gå, å ta taxi, å ta buss, båt og å leie bil. For å nevne noe.

Tar man en tur på apoteket før avreise for å spørre etter det aller nødvendigste til reiseapoteket, så må en regne med å komme opp i et firesifret beløp, og det er uten å regne med malariamedisinene, som er svimlende dyre (med mindre man velger den billige sorten, med bivirkninger som hallusinasjoner, angst, mareritt, håravfall og psykoser).

Som tenåring bodde jeg i Tanzania i to år, og jeg husker vagt atmosfæren, luktene, lydene, jeg husker at jeg gråt i to døgn da jeg fikk vite at vi skulle reise hjem, jeg husker at jeg elsket landet. Men jo da, jeg husker også at sår ble lett infiserte og at det var mange trafikkulykker.

Til tross for alle advarslene, og med toalettmappa full av «for sikkerhets skyld»-artikler fra apoteket, dro jeg av gårde, med mann og barn og mer til. Endelig skulle jeg tilbake til min barndoms paradis!

Og da dørene på flyet åpnet seg og den østafrikanske lufta kom sivende inn i kabinen og opp i mine lengtende nesebor, kjente jeg en enorm jublende glede hugge tak i kroppen min, en slags ekstatisk ro. Ekstatisk fordi jeg var så kriblende lykkelig. Rolig fordi jeg var kommet hjem.

Mens jeg sto og ventet på et skjema på flyplassen observerte jeg min datter i hyggelig samtale med en av de flyplassansatte, som hadde satt seg ned ved siden av henne for å slå av en prat. Dette er et talende bilde for hele turen: hyggelige tanzanianere som vil slå av en prat, vennlige, åpne og avslappede folk som er nysgjerrige på oss, og samtidig stolte av seg og sitt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så velkommen noe sted, noensinne.

Et av de ordene vi hørte hyppigst var «karibu», som betyr nettopp «velkommen», og i dette landet kommer det fra hjertet. Tanken på måten menneskene i Tanzania uttaler dette ordet fyller meg med dyp glede. Og savn.

Det hender ofte jeg tenker på hvordan vi ble tatt imot der sammenlignet med hvordan afrikanere blir tatt imot her. Det må være et stort sjokk å komme, kanskje alene, til en fremmed kultur der du kan risikere å bli fullstendig ignorert, der du kan risikere at ingen kommer bort til deg med et bredt glis og spør hvordan det går og hvor du kommer fra, hvor mange barn du har og hva du driver med, en kultur der folk rett og slett har nok med seg og sitt, en kultur der folk er mer opptatt av ting enn av mennesker.

Jeg hadde nok regnet med at vi skulle være nødt til å tviholde på alle våre verdisaker til enhver tid i Tanzania, men ettersom vi ble vant til folket og stemningen ble vi pinlig skjødesløse med tingene våre. Faktisk så skjødesløse at vi flere ganger glemte igjen pengebøker, fotoapparat og slikt rundt omkring. Og hver eneste gang fikk vi tilbake alt sammen neste dag.

Men Utenriksdepartementet har selvfølgelig rett i det de skriver; trafikken i Tanzania er veldig farlig, og jada, du bør nok ta malariatabletter, ha reiseforsikring (alltid! uansett hvor du reiser), alt det der.

Neste gang jeg reiste nedover dro jeg mutters alene, reiseapoteket besto av en liten solkremtube, jod og plaster. Jeg var ikke det spor redd for noen ting. Jeg skulle jo bare hjemom.

Det er utvilsomt skummelt å leve, men akk så deilig!